Utvalgte sitater

Mange har skrevet om Muhammed (fred være med ham). På grunn av Muhammed (fred være med ham) sin posisjon i å forandre verden, er det mange som har egne motiver for å skrive om ham. Det ligger mange politiske interesser i å fremstille islams siste profet (fred være med ham) på en negativ måte. Av den grunn er det skrevet mye om Muhammed (fred være med ham) som ikke er sant. Til tross for det, er det en rekke ikke-muslimske historikere og orientalister som har studert Muhammed (fred være med ham) sitt liv, og funnet ut av hva slags nobelt menneske han (fred være med ham) var. Det kan være at også disse historikerne har blitt presentert med negativ propaganda om Profeten (fred være med ham), men i de fleste tilfeller har de klart å få tak i autentiske kilder som har tilbakevist denne propagandaen. Det er derfor vi i dag leser deres verk om Muhammed (fred være med ham) og ser hvor vakkert disse ikke-muslimske historikerne har skildret hans liv og lære. Videre følger et utvalg av sitater fra enkelte ikke-muslimer som har omtalt Muhammed (fred være med ham) i rettferdige ordelag.

Alphonse de Lamartine

Alphonse de Lamartine var en fransk dikter og politiker. Lamartine regnes som den viktigste lyrikeren på fransk i den romantiske epoken. I sin bok Histoire de la Turquie, skrev han:

«Hvis storhet i formål, lite midler, og forbløffende resultater er de tre kriteriene for menneskelig geni, hvem kunne tørre å sammenligne hvilken som helst stor mann i moderne historie med Muhammed? De mest berømte menn skapte kun armeer, lover og imperier. De grunnla, om noe i det hele tatt, intet mer enn materielle krefter som ofte smuldret bort foran øynene deres. Denne mannen beveget ikke bare hærer, lovgivninger, imperier, folk og dynastier, men millioner av mennesker i en tredjedel av den da bebodde verden; og mer enn det, han beveget altrene, gudene, religionene, ideene, troene og sjelene [...] Overbærenheten i seier, hans ambisjon, som var fullstendig hengitt til én ide og på ingen måte i streben for et imperium; hans endeløse bønner, hans mystiske samtaler med Gud, hans død og hans triumf etter døden; alt dette bevitner, ikke om et bedrageri, men om en fast overbevisning som ga han makten til å gjenopprette et dogme. Dette dogmet var todelt, Guds enhet og Guds ulegemlighet; det førstnevnte som forteller hva Gud er, det sistnevnte som forteller hva Gud ikke er; det ene forkaster falske guder med sverdet, det andre setter i gang en tanke med ord. Filosof, taler, apostel, lovgiver, kriger, erobrer av ideer, gjenoppretter av rasjonelle dogmer, av en gudsdyrking uten bilder; grunnleggeren av tjue terrestriske imperier og av ett åndelig imperium, det er Muhammed. Med hensyn til alle standarder menneskelig storhet kan måles med, kan vi jo spørre: Finnes det noen mann mer storslagen enn ham?»¹

Edward Gibbon

Edward Gibbon var en berømt engelsk historiker og parlamentsmedlem. I boken History of the Saracen Empire skrev han:

«Det er ikke utbredelsen, men standhaftigheten til hans religion som fortjener vår undring, det samme rene og perfekte inntrykket som han graverte i Mekka og Medina er bevart, etter revolusjonene i tolv århundrer av de indiske, afrikanske og tyrkiske proselyttene av Koranen [...] Muslimene har enhetlig motstått fristelsen av å redusere deres trosobjekt og hengivenhet til et nivå med sansene og menneskets fantasi. ‘Jeg tror på én Gud og Muhammed apostelen til Gud’, er islams enkle og uforanderlige trosbekjennelse. Det intellektuelle bildet av guddommen har aldri blitt degradert av noe synlig avgudsbilde; Profetens ære har aldri overtrådt målet på menneskelig kraft, og hans livsforskrifter har begrenset takknemligheten til hans disipler innenfor fornuftens og religionens rammer.»²

Bosworth Smith

Bosworth Smith var en orientalist. I sin bok Mohammed and Mohammedanism, skrev han:

«Han var Cæsar og pave i ett; men han var pave uten pavens pretensjoner, Cæsar uten Cæsars legioner: uten en stående hær, uten en livvakt, uten et palass, uten en fast inntekt; hvis noen gang noen mann har hatt rett til å si at han styrte ved den guddommelige rett, var det Muhammed, for han hadde all makten uten dens redskaper og uten dens støtte. Han brydde seg ikke om maktens anrikning. Enkelheten av hans private liv var i tråd med hans offentlige liv.»³

James A. Michener

James Albert Michener var en amerikansk forfatter som skrev mer enn 40 bøker. Michener var kjent for sine meget populære bøker. I sin bok Islam: The Misunderstood Religion i Reader’s Digest, skrev han:

«Muhammed, den inspirerte mannen som grunnla islam, ble født omtrent 570 e.Kr inn i en arabisk stamme som tilba avguder. Som foreldreløs ved fødsel, var han alltid spesielt opptatt av de fattige og trengende, enker og de foreldreløse, slavene og de undertrykte. Tjue år gammel var han allerede en vellykket forretningsmann, og han ble snart leder for kamelkaravaner for en rik enke. Når han nådde tjuefem år, fridde hans arbeidsgiver, som anerkjente hans beskaffenhet. Selv om hun var femten år eldre giftet han seg med henne, og så lenge hun levde forble han en hengiven ektemann. Som nesten alle store profeter før ham, kviet Muhammed seg for å tjene som formidler av Guds ord, for han merket sin egen utilstrekkelighet. Men engelen befalte ‘les’. Så vidt vi vet, kunne ikke Muhammed lese eller skrive, men han begynte å diktere de inspirerte ordene som snart skulle revolusjonere et stort segment av jorden: ‘Det finnes én Gud.’ Muhammed var inngående praktisk i alle ting. Da hans elskede sønn Ibrahim døde, inntraff en eklipse, og rykter om Guds personlige kondolanse oppstod raskt. Hvorpå Muhammed sies å ha annonsert: ‘En eklipse er et naturfenomen. Det er tåpelig å tilskrive slike ting til døden eller fødselen av et menneske.’ Ved Muhammeds egen død ble et forsøk gjort på å guddommeliggjøre ham, men mannen som skulle bli hans utøvende etterfølger stanset hysteriet med en av de nobleste talene i religionshistorie: ‘Hvis det er noen blant dere som tilba Muhammed, han er død. Men hvis det er Gud du tilba, Han lever for alltid.’»⁴

Michael H. Hart

Michael H. Hart, en kjent amerikansk astrofysiker og forfatter. Han rangerte Muhammed (fred være med ham) på første plass i sin verdenskjente rangering av de mest innflytelsesrike personer i historien. Han skrev i sin bok The 100: A Ranking of the Most Influential Persons in History:

«Mitt valg av Muhammed til å toppe listen over verdens mest innflytelsesrike personer vil kanskje overraske noen lesere og bli trukket i tvil av andre, men han var den eneste mannen i historien som var overlegent vellykket både på det religiøse og verdslige nivået. Muhammed [...] forkynte en av verdens største religioner, og han ble en enormt effektiv politisk leder. Hans innflytelse er i dag fortsatt kraftfull og gjennomgående, 13 århundrer etter hans død.»⁵

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi var en indisk frigjøringsleder og statsmann, kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. I sin avis Young India, skrev han:

«Jeg ønsket å vite det beste om én, som i dag har den ubestridte innflytelse over hjertene til millioner av mennesker. Og jeg fant nok i volumene til å gjøre rede for det. Jeg ble mer enn bare overbevist om at det ikke var sverdet som vant en plass for islam i datidens livssystem. Det var den bestemte enkeltheten, Profetens absolutte ydmykhet, hans samvittighetsfulle aktelse for sine løfter, hans intense hengivenhet til sine venner og tilhengere, hans mot, hans fryktløshet, hans absolutte tillit til Gud og til sin egen misjon. Dette, og ikke sverdet, bar alt frem og overvant enhver hindring.»⁶

William Montgomery Watt

Den avdøde professor emeritus i arabiske og islamske studier, William Montgomery Watt, sa i boken Muhammad at Mekka:

«Hans vilje til å gjennomgå forfølgelse for sin tro, den høye moralske karakteren til mennene som trodde på ham og så opp til ham som en leder, og storheten i hans endelige bragd – taler alle for hans grunnleggende integritet. Å anta at Muhammed er en bedrager reiser flere problemer enn det løser.»⁷

William Draper

Vitenskapsmannen og historikeren William Draper skrev i History of Intellectual Development of Europe:

«Fire år etter Justinians dødsfall, 569 e.Kr., ble det født i Mekka, i Arabia, mannen som, av alle menn, har utøvd størst innflytelse på den menneskelige rase [...] Å være den religiøse lederen for mange imperier, å lede dagliglivet til en tredjedel av den menneskelige rase, kan kanskje rettferdiggjøre tittelen som et sendebud fra Gud.»⁸

Thomas Carlyle

Thomas Carlyle var en skotsk historiker og forfatter og ble med tiden en av Englands aller fremste kjennere av tysk romantikk. Han skrev følgende om Muhammed (fred være med ham) i sin bok On Heroes and Hero Worship and The Heroic History:

«Mannens ord var ikke falske, ei heller hans arbeid herunder [...] en glødende masse av Liv utsprunget fra selve Naturens storslagne favn. For å lyse opp verden; verdens Skaper hadde bestemt det slik.»⁹

Annie Besant

Annie Besant, en engelsk teosof og filosof, sa i The Life and Teachings of Muhammed:

«Det er umulig for enhver som studerer livet og karakteren til den store profeten fra Arabia, som visste hvordan han tenkte og levde, å føle noe annet enn ærbødighet for den mektige profeten, en av de store sendebudene fra Den Høyeste. Det er mye jeg skriver som kan være velkjent for mange. Hver gang jeg leser dem om igjen, så føler jeg fremdeles en slags ny beundring, en følelse av ærbødighet for den mektige læreren fra Arabia.»¹⁰

Gustav Weil

Gustav Weil, en tysk orientalist, sa i A History of the Islamic Peoples:

«Han var tilgjengelig for alle ved enhver tid. Han besøkte de syke og var full av sympati for alle. Og når politikk ikke stod i veien, var han generøs og tilbakeholden til en grad. Ubegrenset var hans menneskekjærlighet og sjenerøsitet, og det samme var hans interesse for samfunnets velvære. Til tross for utallige gaver som fra alle hold ustanselig strømmet inn til ham, og tross rikt med krigsbytte som strømmet inn – etterlot han svært lite bak seg, og selv det betraktet han som statens eiendom. Etter hans død gikk hans eiendom til staten og ikke til Fatima, hans eneste datter, kona til Ali.»¹¹

Stanley Lane-Poole

Stanley Edward Lane-Poole var en britisk orientalist og arkeolog. I sin bok The speeches & table-talk of the prophet Mohammad, skrev han følgende om Muhammed (fred være med ham):

«Han var svært hengiven mot sin familie. En av hans gutter døde på brystet hans i sykepleierens røykfylte hus, en smedkone. Han var veldig glad i barn; han pleide å stoppe dem i gatene og klappe deres små hoder. Han slo aldri noen i sitt liv. Det verste uttrykket han noensinne brukte i samtale var: ‘Hva har kommet til ham? Måtte hans panne bli formørket med gjørme!’ Når han ble bedt om å forbanne noen, svarte han: ‘Jeg har ikke blitt sendt for å forbanne, men for å være en barmhjertighet til menneskeheten.’ ‘Han besøkte de syke, fulgte enhver likvogn han møtte, aksepterte en slaves invitasjon til middag, lappet sine egne klær, melket geitene, og serverte seg selv’, forteller i korthet en annen tradisjon. Han trakk aldri hånden sin først ut av en annen manns hånd, og snudde seg ikke før den andre hadde snudd. ‘Han var den mest trofaste beskytter for de han beskyttet, den søteste og mest behagelige i samtale. De som så ham ble plutselig fylt med ærbødighet; de som kom nær ham elsket ham; de som beskrev ham pleide å si: ‘Jeg har aldri sett hans like verken før eller etter.’ Han var svært fåmælt, men når han snakket var det med ettertrykk og sindighet, og ingen kunne glemme det han sa.»¹²

Maurice Gaudefroy

Maurice Gaudefroy, en fransk arabist med fokus på religionshistorie, skrev i sin bok Muslim Institutions:

«Muhammed var en profet, ikke en teolog. Et faktum så åpenbart at man er nødt til å erklære det. Mennene som omga ham og som utgjorde den innflytelsesrike eliten i det tidlige muslimske samfunnet, var fornøyde med å adlyde loven som han hadde kunngjort i Allahs navn og følge hans lære og eksempel.»¹³

Arthur Glyn Leonard

Forfatteren Arthur Glyn Leonard skriver i sin bok Her Moral and Spiritual Value, A Rational and Psychological Study:

«Sant nok, araberne i seg selv var et storslagent og virilt folk. Men det var Muhammeds genialitet, ånden han pustet inn i dem gjennom islams sjel, som opphøyet dem. Som reiste dem opp fra apatien og stammestillstandens lave nivå, til høyvannsmerket for nasjonal enhet og imperium. Det var i det opphøyde ved Muhammeds deisme, enkelheten, nøkternheten og renheten den innprentet, dens grunnleggers trofasthet til sine egne læresetninger, som virket på deres moralske og intellektuelle fibre, med all magnetisme fra sann inspirasjon. For dem var islam Troen – Guds tro.»¹⁴

Washington Irving

Washington Irving var en kjent forfatter og jobbet bl.a. som USAs ambassadør i Spania. Irving var også den første amerikanske forfatteren som ble kjent i Europa. I sin bok Life of Mahomet, skrev han følgende om islams Profet (fred være med ham):

«Hans militære triumfer vekket ingen stolthet eller forfengelighet, som de ville ha gjort hadde de vært påvirket av egoistiske formål. I tiden av hans største makt opprettholdt han den samme enkelhet i oppførsel og utseende som i dagene av hans motgang. Så langt fra å affektere kongelig status, var han misfornøyd om, ved å entre et rom, noe uvanlig vitnesbyrd av respekt ble vist ham. Hvis han tok sikte på universelt herredømme, var det i herredømmet av troen; med hensyn til det verdslige styret som vokste i hendene hans, som han tok i bruk uten å stille til skue, så tok han ingen steg for å videreføre det i sin familie.

Rikdommene som strømmet inn til ham fra hyllest og krigsbytte ble brukt for å fremme troens seire, og for å gjøre det lettere for de fattige blant dens tilhengere; til den grad at hans skattkammer ofte ble tappet for sin siste mynt. Umar ibn al Harith erklærer at Muhammed, ved hans død, ikke etterlot en gulldinar eller en sølvdirham, en slave eller slavinne, og ingenting unntatt sitt grå muldyr Daldal, sine våpen, og bakken, som han ga til sine koner, sine barn, og de fattige. ‘Allah’, sier en arabisk forfatter, ‘tilbød ham nøklene til alle jordens skatter, men han nektet å ta imot dem.’

Det er denne perfekte oppgivelsen av selvet, forbundet med denne klare inderlige fromheten, som går gjennom de ulike fasene av hans skjebne, som forvirrer en i å danne en rettferdig verdsettelse av Muhammeds karakter. Derimot forrådde han jordens legering etter at han hadde verdslig makt i sin kommando, hans ånds tidlige ambisjoner kom stadig tilbake og bar ham over alle jordiske ting. Bønn, islamismens vitale plikt, og ufeilbarlige sjelerenser, var konstant hans praksis. ‘Stol på Gud,’ var hans trøst og støtte i tider med prøvelser og håpløshet. På Guds nåde, er vi fortalt, hvilte han alt sitt håp om himmelens lykksalighet. Aisha beretter at ved en anledning spurte hun ham: ‘Å, Profet, entrer ingen Paradiset unntatt gjennom Guds nåde?’ ‘Ingen – ingen – ingen!’ svarte han, med alvor og ettertrykkelig repetisjon. ‘Men du, å Profet, vil ikke du entre unntatt gjennom Hans nåde?’ Da la Muhammed sin hånd på sitt hode, og svarte tre ganger, med stor høytidelighet: ‘Heller ikke skal jeg entre Paradiset med mindre Gud dekker meg med Sin nåde!’»¹⁵

Diwan Chand Sharma

Den indiske forfatteren Diwan Chand Sharma, sa følgende om Muhammed (fred være med ham) i sin bok The Prophet of the East:

«Muhammed var sjelen av godhet, og hans innflytelse ble følt og aldri glemt av de rundt ham.»¹⁶

Konklusjon

Muhammed var et menneske som ingen kan sammenlignes med. Hans perfekte karakter, levemåte, moral, lære og samhandling med verden, bevitner om hans oppriktighet. Dette er egenskaper som kvalifiserer ham til å kunne være Guds Sendebud. Det neste steget er å vurdere om dette virkelig kan være tilfellet.

Neste steg: Hvordan skille ut den sanne religionen?

¹ Alphonse de Lamartine, Histoire de la Turquie, vol. ii (Paris: N.p., 1854) 276-7.
    
² Edward Gibbon, History of the Saracen Empire (London: Alex Murray and Son, 1870) 54.

³ R. Bosworth Smith, Mohammed and Mohammedanism (London: Smith, Elder & Co., 1874) 92.

⁴ James A. Michener, «Islam: The Misunderstood Religion,» Reader's Digest, amerikansk utg. mai 1955: 68-70.

⁵ Michael H. Hart, The 100: A Ranking of the Most Influential Persons in History, 2. utg. (U.S.: Carol Publishing Group, 1992) 3.

⁶ The Collected Works of Mahatma Gandhi, vol. 29 (New Delhi: Publications Division Government of India, 1999) 133, Web, 16. desember 2014. <http://gandhiserve.org/e/cwmg/cwmg.htm>.

⁷ William Montgomery Watt, Muhammad at Mecca (Oxford: N.p., 1953) 52.

⁸ John William Draper, History of Intellectual Development of Europe, rev. utg., vol. 1 (N.p.: Project Gutenberg, 2010) 329-330, Web, 30. mars 2014. <http://www.gutenberg.org/files/31345/31345-h/313455-h.htm>.

⁹ Thomas Carlyle, On Heroes and Hero Worship and The Heroic in History (N.p.: Project Gutenberg, 2008), Web, 31. mars 2014. <http://www.gutenberg.org/files/1091/1091-h/1091-h.htm>.

¹⁰ Annie Besant, The Life and Teachings of Muhammed (N.p.: Archive, 2013) 3, Web, 31. mars 2014. <https://archive.org/details/AnnieBesantTheLifeAndTeachingsOfMuhammadTheProphetOfIslam>.

¹¹ Gustav Weil, A History of the Islamic Peoples, overs. S. Khuda Bukhsh (Calcutta: Calcutta University Press, 1914) 27-8.

¹² Stanley Lane-Poole, The Speeches & Table-Talk of the Prophet Mohammad (London: Macmillan and Co., 1882) xxix.

¹³ Maurice Gaudefroy-Demombynes, Muslim Institutions, overs. John P. Macgregor (London: George Allen & Unwin Ltd., 1950) 29.

¹⁴ Major Arthur Glyn Leonard, Islam, Her Moral and Spiritual Value: A Rational and Psychological, 1909, republisert (London: Forgotten Books, 2013) 122-3.

¹⁵ Washington Irving, Life of Mahomet (London: Henry G. Bohn, 1850) 199.

¹⁶ Diwan Chand Sharma, The Prophet of the East (Calcutta: N.p., 1935) 12.