Profeten (fred være med ham) sa:

«Gud valgte virkelig stammen til Kinanah fremfor andre stammer fra Ismaels barn, Han valgte Quraish fremfor andre stammer fra Kinanah, Han valgte Banu Hashim fremfor andre familier fra Quraish og Han valgte meg fra Banu Hashim.»¹

Profeten (fred være med ham) sine fiender bevitnet at han har den edleste avstamningen på jorden. Abu Sufyan som var islams erkefiende, før han ble muslim, bekreftet dette faktum fremfor Herakles, Romas hersker.

Abdullah ibn Abbas, må Gud være fornøyd med ham, fortalte at Guds Sendebud (fred være med ham) sendte brev til keiseren og inviterte han til islam. Brevet ble sendt med Dihya Al-Kalbi som ga det til guvernøren i Basra som videreformidlet det til keiseren.

Som et tegn på takknemlighet til Gud, gikk keiseren fra Hims til Ilya (Jerusalem) da Gud ga han seier over den persiske hæren. Da keiseren hadde fått brevet fra Guds Sendebud (fred være med ham), og lest det, sa han, «Få tak i noen fra hans folk (arabere fra Quraish-stammen) hvis de er her, for å spørre dem om Guds Sendebud!»

På den tiden var Abu Sufyan bin Harb i Sham med noen menn fra Quraish. De var kommet til Sham som handelsmenn, i den tiden da Guds Sendebud (fred være med ham) og de vantro fra Quraish hadde besluttet våpenhvile. Abu Sufyan sa:

«Keiserens bud fant oss en plass i Sham, og han tok mine ledsagere og meg med til Ilya og vi fikk audiens hos keiseren. Han satt i sitt keiserlige hoff med krone på seg og de eldste dignitarene i Bysantin rundt seg. Han sa til oversetteren sin: «Spør dem om hvem blant dem som er i nær familie med mannen som hevder at han er en Profet.»

Abu Sufyan la til:

Jeg svarte: «Jeg er hans nærmeste familie.» Han spurte: «Hva slags slektsforhold har du til han?» Jeg svarte: «Han er mitt søskenbarn,» og det var ingen fra Bani Abd Manaf i karavanen unntatt meg selv. Keiseren sa: «La han komme nærmere.» Han beordret mine ledsagere å stå bak meg, og sa til oversetteren sin: «Si til ledsagerne hans, at jeg kommer til å spørre denne mannen om han som hevder å være en Profet. Hvis han lyver må de motsi han øyeblikkelig.»

Abu Sufyan tilføyde:

«Ved Gud! Hadde det ikke vært for skammen over at mine ledsagere skulle stemple meg som en løgner, hadde jeg ikke sagt sannheten om ham da jeg ble spurt. Jeg betraktet det som skamfullt å bli kalt en løgner av mine ledsagere, så jeg fortalte sannheten». Keiseren sa da til sin oversetter: «Spør han om hva slags familie han tilhører.» Jeg svarte: «Han tilhører en edel familie blant oss.» Keiseren spurte: «Har noen andre blant dere noen gang hevdet det samme som han?» Jeg svarte: «Nei.» Han sa: «Har du noen gang beskyldt han for å fortelle løgner, før han hevdet det han hevdet?» Jeg svarte: «Nei». Keiseren spurte: «Var noen av hans forfedre konge?» Jeg svarte: «Nei». Keiseren spurte: «Følger de adelige eller de fattige han?» Jeg svarte: «Det er de fattige som følger han.» Keiseren spurte: «Øker eller minker de i antall (daglig)?» Jeg svarte: «De øker.» Keiseren spurte: «Blir noen av de som går over til hans religion misfornøyde og forkaster hans religion?» Jeg svarte: «Nei.» Keiseren spurte: «Bryter han løftene sine?» Jeg svarte: «Nei, men vi har våpenhvile med han nå og vi er redd for at han kan forråde oss.»

Abu Sufyan tilføyde:

«Unntatt den siste setningen så kunne jeg ikke si noe mot han.»

Keiseren spurte så Abu Sufyan: «Har dere noen gang hatt krig med han?» Jeg svarte: «Ja.» Han spurte: «Hva var resultatet av stridene deres med han?» Jeg svarte: «Noen ganger vant han og noen ganger vant vi.» Han spurte: «Hva beordrer han dere til å gjøre?» Jeg svarte: «Han ber oss tilbe Gud alene, ikke tilbe andre med Han og levne alt som våre forfedre pleide å tilbe. Han beordrer oss til å be, gi i veldedighet, være ærbare, holde løfter og returnere det som er betrodd oss.»

«Da jeg hadde sagt det, sa keiseren til sin oversetter: ’Si til Abu Sufyan at jeg spurte deg om hans avstamning og du svarte at han tilhørte en edel familie. Alle sendebudene kom faktisk fra den edleste avstamningen fra deres folk. Så spurte jeg deg om noen andre blant dere hadde hevdet noe sånt, og ditt svar var negativt. Hvis svaret hadde vært bekreftende, ville jeg trodd at denne mannen fulgte en påstand som har vært påstått før han. Da jeg spurte deg om han noen gang ble beskyldt for å lyve, var ditt svar negativt, og jeg tok det som en selvfølge at en person som ikke lyver til folk, aldri kunne lyve om Gud. Deretter spurte jeg om noen av hans forfedre var konge og ditt svar var negativt. Hvis det hadde vært bekreftende, ville jeg trodd at denne mannen ønsket å ta tilbake hans forfedres kongerike. Da jeg spurte deg om det var de rike eller fattige som fulgte han, svarte du at det var de fattige. Slik er faktisk de som følger sendebudene. Deretter spurte jeg deg om tilhengerne økte eller minket. Du svarte at de øker og det er faktisk resultatet av sann tro til den er komplett (i alle henseender). Jeg spurte deg om noen ble misfornøyd og forkastet hans religion etter at de sluttet seg til den og ditt svar var negativt. Dette er faktisk tegn på sann tro, for når dets glede rører hjertene, vil ingen være misfornøyde med det. Jeg spurte deg om han noen gang har brutt sitt løfte, og du svarte negativt. Slik er sendebudene, de bryter aldri sine løfter. Da jeg spurte deg om du kjempet mot han og han kjempet mot deg, svarte du at han gjorde det, og noen ganger seiret han og noen ganger dere. Slik er virkelig sendebudene, de får prøvelser og den siste seieren er alltid deres. Deretter spurte jeg deg om hva han beordret dere og du svarte at han beordret dere til å tilbe Gud alene og ikke tilbe andre ved siden av Ham, levne alt som forfedrene deres tilba, utføre bønner, snakke sannheten, være ærbare, holde løfter og returnere det som er betrodd dere. Dette er virkelig kvalitetene til en Profet som jeg visste (fra tidligere hellige skrifter) ville dukke opp, men jeg visste ikke at han ville være en av dere. Hvis det du sier er sant, vil han snart okkupere jorden under føttene mine. Hvis jeg visste at jeg helt sikkert ville nå frem til han, ville jeg umiddelbart gått for å møte han og hvis jeg var med han, ville jeg unektelig ha vasket føttene hans.’»
 
Abu Sufyan tilføyde:

«Keiseren spurte deretter etter brevet fra Guds Sendebud, og leste det. Der stod det:

’Jeg begynner i Guds navn, Den Velgjørende, Den Barmhjertige. Fra Muhammed, Guds tjener og Hans sendebud, til Herakles, Bysantiners hersker. Fred være med tilhengerne som følger veiledningen. Jeg inviterer deg til islam (underkastelse til Gud).  Aksepter islam og du vil være trygg, og Gud vil gi deg dobbel belønning. Hvis du avviser denne invitasjonen til islam så er du ansvarlig for å villede bøndene (din nasjon).

’’Å skriftenes folk! Kom til et ord som vi har felles, at vi tilber Gud, at vi ikke assosierer noe med Ham når vi tilber Ham og at ingen av oss skal ta andre som guder ved siden av Gud. Hvis de da snur seg vekk, så si: Bær vitne om at vi er de som har underkastet oss (til Ham).’’
[Koranen 3:64]’»

Abu Sufyan tilføyde:

«Da Herakles hadde avsluttet sin tale, ble det ramaskrik fra de bysantinske dignitarene rundt han. Det var så mye bråk at jeg ikke forstod hva de sa og vi ble beordret ut av hoffet. Da jeg gikk ut med ledsagerne mine og vi ble alene, sa jeg til dem: ’Sannelig, Profetens anliggende har fått makt. Kongen av Bani Al-Asfar frykter han.’»

Abu Sufyan tilføyde:

«Ved Gud, jeg ble sikrere og sikrere på at hans religion ville seire, til jeg endte opp med å akseptere islam.»²

Neste steg: Muhammeds fødsel, barndom, og profetvirke

Dette er et utdrag av kapittelet «Hvem er Sendebudet, Muhammed (fred være med ham)?» i Abdurrahman al-Sheha sin bok: Muhammed (fred være med ham), Guds Sendebud.

¹ Muslim #2276.

² Bukhari #2782.