Araberne utførte hajj i Mekka og gikk rundt Kabaen som ble bygd av profeten Ibrahim og hans sønn profeten Ismael, må Gud opphøye deres omtale.

Profeten (fred være med ham) var foreldreløs. Faren døde før han ble født og moren døde da han var seks år gammel. Bestefaren hans, Abdul-Mutalib, tok vare på han. Da bestefaren døde overtok hans onkel, Abu Talib, omsorgen. Stammen hans og de andre stammene, tilba idoler laget av stein, tre og gull. Noen av disse idolene var plassert rundt Kabaen, og folk trodde at disse idolene kunne avverge skade eller forlenge goder.

Profeten (fred være med ham) var en troverdig og ærlig person, kjent blant sitt folk som «Al-Amin, den pålitelige» og «As-Sadiq, den sannferdige». Folk betrodde ham verdisakene sine når de skulle reise. Han hadde gode manerer, godt språk, verken løy eller svindlet og han elsket å hjelpe folk. Hans folk elsket og aktet ham. Gud, Den Opphøyde sa (oversettelse av betydningen): «Og sannelig, du har en høy moralsk karakter.»¹

Thomas Carlyle sa i sin bok; Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History:

«I tidlig alder ble han omtalt som en tankefull mann. Ledsagerne hans kalte han «Al-Amin, den pålitelige». En mann som var lojal, trofast og ekte i det han gjorde, snakket og tenkte. Han var kjent for alltid å mene noe, og var fåmælt når han snakket. Han var stille når det ikke var noe å si, og var både relevant, klok og ærlig når han sa noe for å belyse en sak. Han ble ansett for å ha vært en ekte, broderlig, seriøs, oppriktig, elskverdig, hyggelig, omgjengelig og spøkefull mann.»

Profeten (fred være med ham) likte å isolere seg i en grotte ved navn Hira. Før han ble utnevnt som Profet, kunne han oppholde seg der mange netter på rad. Han (fred være med ham) var aldri falsk, drakk aldri alkohol, bøyde seg aldri for statuer eller idoler, og han sverget aldri eder ved dem, eller ga dem offergaver. Han var sauegjeter for en flokk sauer som tilhørte folket hans.

Profeten (fred være med ham) sa:

«Hver profet utnevnt av Gud var sauegjeter over en flokk sauer.» Følgesvennene hans spurte: «Selv du, Å Guds Sendebud?» Han sa: «Ja, jeg tok vare på en flokk sauer for folkene i Mekka.»²

Profeten Muhammed (fred være med ham) fikk den guddommelige åpenbaringen i grotten, Hira, da han var førti år gammel. Aisha, de troendes mor, må Gud være fornøyd med henne, sa:

«Det første Guds Sendebud (fred være med ham) mottok da han var i grotten Hira, i Mekka, var gode visjoner [drømmer]. Hver gang han hadde en drøm, ble den sann og tydelig, som brytningen ved daggry. Guds Sendebud (fred være med ham) elsket å være alene for å meditere. Han oppholdt seg i grotten i lange perioder, både dager og netter, før han returnerte tilbake til familien. Når han kom tilbake til sin kone Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, fikk han en ny forsyning med mat og gikk tilbake til den samme grotten for å fortsette mediteringen.»

Sannheten kom til han mens han var i grotten Hira. Engelen Gabriel, fred være med han, kom til Muhammed (fred være med ham) og kommanderte han til å lese. Muhammed (fred være med ham) svarte: «Jeg kan ikke lese!» Gabriel, fred være med han, omfavnet Muhammed (fred være med ham) til han ikke kunne puste, slapp han og sa: «Å Muhammed! Les!» Igjen svarte Muhammed (fred være med ham): «Jeg kan ikke lese!» Gabriel, fred være med ham, omfavnet Muhammed (fred være med ham) for andre gang. Han beordret han for tredje gang til å lese, og da han ikke gjorde det så omfavnet Gabriel, fred være med ham, han så hardt at han ikke kunne puste, slapp han så og sa (oversettelse av betydningen):

«Les! I din Herres navn! Som skapte, skapte mennesket av en blodklump. Les! Din Herre er Den Mest Sjenerøse.»³

Guds Sendebud (fred være med ham) returnerte skjelvende hjem og sa til Khadijah, må Gud være fornøyd med henne: «Dekk meg til, dekk meg til!» Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, dekket Muhammed (fred være med ham) til han følte seg bedre og fikk fortalt hva som hadde skjedd i grotten Hira.

Han sa, «Jeg var redd for meg selv og mitt velvære». Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, sa overbevisende til han (fred være med ham): «Ved Gud! Du trenger ikke bekymre deg! Gud Den Opphøyde vil aldri ydmyke deg. Du er god mot dine bekjente og slektninger, du hjelper de fattige og trengende, du er sjenerøs og gjestfri mot dine gjester og du hjelper mennesker som er i nød.»

Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, tok Muhammed (fred være med ham) med til sitt søskenbarn Waraqah bin Nawfal bin Asad bin Abdul Uzza. Denne mannen ble kristen i uvitenhetens tid og han var en skribent som skrev den bibelske skriften på hebraisk. Han var en gammel mann som ble blind den siste tiden av livet sitt. Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, sa til sitt søskenbarn: «Å søskenbarn, hør på hva din nevø Muhammed (fred være med ham) skal fortelle deg!» Waraqah sa: «Hva er det du har sett kjære nevø?» Guds Sendebud (fred være med ham) informerte han om hva han hadde sett i grotten Hira.

Da Waraqah hørte dette sa han, «Ved Gud! Dette er engelen Gabriel, fred være med ham, som kom til Profeten Moses, må Gud opphøye hans navn. Jeg skulle ønske jeg var i livet når ditt folk driver deg bort fra Mekka!» Guds Sendebud (fred være med ham) ble forbauset: «Kommer de til å drive meg ut av Mekka?!» Waraqah bekreftet dette og sa, «En mann har aldri brakt en beskjed lik den du er pålagt, uten at hans folk har ført krig mot han. Hvis jeg er vitne til dette så vil jeg støtte deg.» Waraqah levde kun en kort periode etter denne hendelsen. Åpenbaringen stoppet også en stund.⁴

Kapitlet i Koranen, sitert ovenfor i hadithen markerer begynnelsen da han ble utnevnt til Profet. Gud, Den Opphøyde åpenbarte da til ham (oversettelse av betydningen):

«Å du (Muhammed (fred være med ham)) som er innhyllet (i klær), Reis deg og advar [ditt folk] Og lovpris din Herre (Gud), Og hold dine klær rene!»⁵

Dette kapitlet i Koranen markerer begynnelsen da han ble utnevnt til sendebud.

Da dette kapitlet ble åpenbart i Koranen, begynte Profeten (fred være med ham) å påkalle folk til islam i full offentlighet, og han begynte med sitt eget folk først. Noen av dem nektet ubøyelig å høre på ham, fordi han kalte dem til noe de aldri hadde opplevd før.

Islam er en komplett livsstil som behandler religiøse, politiske, økonomiske og sosiale anliggende. Islam kalte dem ikke bare til å tilbe Gud alene, å forsake alle idoler og ting de tilba. Det de anså behagelig, som å forbruke renter, bruke rusmidler, drive med utukt og gambling, ble forbudt. Folk ble bedt om å være rettferdig og ærlig med hverandre, og de skulle vite at den eneste forskjellen mellom dem var gjennom gudfryktighet.

Hvordan kunne Quraish (den edleste stammen blant araberne) tåle å bli behandlet på lik linje med tjenerne! De nektet ikke bare ubøyelig å akseptere islam, men de skadet han og beskyldte han for å være en gal person, en trollmann og en løgner. De beskyldte han for handlinger som de aldri ville turt å beskylde han for før islam kom. De provoserte de uvitende massene mot han, de skadet han og torturerte ledsagerne hans. Abdullah ibn Masood, må Gud være fornøyd med ham, sa:

«Mens Profeten (fred være med ham) sto i bønn nær Kabah, satt det en gruppe fra Quraish på sitteplassen deres og en av dem sa: ’Ser du denne mannen? Kan noen hente skitt og søle og de blodige innvollene til den og dens kameler, vente til han bøyer seg nesegrus og så plassere det mellom skuldrene hans?’ Den sjofleste blant dem meldte seg frivillig til å gjøre det. Da Profeten (fred være med ham) bøyde seg nesegrus, la han skitten over skuldrene hans, slik at Profeten (fred være med ham) ble værende i knefall. De holdt på å falle over hverandre av latter. Noen dro til Fatimah, må Gud være fornøyd med henne, som var en ung jente, og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun skyndte seg til Profeten (fred være med ham) og fjernet den anstøtelige massen fra ryggen hans, så snudde hun seg rundt og forbannet Quraishiene som satt der.»⁶

Munib al-Azdi sa: «Jeg så Guds Sendebud i uvitenhetens tid», han sa til folket:

«Hvis dere vil bli belønnet, si at det ikke finnes noen annen gud enn Gud, verdig tilbedelse. Han ble spyttet i ansiktet, han fikk jord kastet i ansiktet sitt, og de forbannet han. Når en viss ung jente kom med en stor beholder med vann, pleide han å vaske ansiktet og hendene sine og si: ’Å datter, ikke vær redd for at din far vil bli ydmyket eller rammet av fattigdom’.»⁷

Urwah ibn az-Zubair sa: «Jeg ba Abdullah ibn Amr al-Aas å fortelle meg om den verste hendelsen som ble gjort mot Profeten (fred være med ham)», han sa:

«Uqbah ibn Muait kom mot Profeten (fred være med ham) mens han utførte bønn nær Kabah og vridde klesplagget hans rundt nakken hans. Abu Bakr, må Gud være fornøyd med ham, nærmet seg fort og grep Uqbahs skulder, skjøv han vekk og sa: ’Dreper du en mann fordi han sier at Gud er hans Rabb (Herre), og klare tegn har kommet til deg fra din Rabb (Herre)?’»⁸

Disse hendelsene stoppet ikke Profeten (fred være med ham) fra å gi dawah. Han kalte til islam de mange stammene som kom til Mekka for hajj. Noen få av folkene fra Yathrib, som i dag er kjent som Medina, var troende, og de lovte å hjelpe og støtte han hvis han valgte å dra med dem til Medina. Han sendte Mosab ibn Umair, må Gud være fornøyd med ham, med dem, og for å lære dem om islam. Etter alle vanskelighetene som muslimene fra Mekka fikk fra sitt eget folk, lot Gud dem emigrere til Medina. Folkene i Medina hilste på dem og tok i mot dem på en enestående måte. Medina ble hovedstaden i den islamske staten og stedet som dawah ble spredt fra.

Profeten (fred være med ham) bosatte seg der og lærte folkene Koranresitasjoner og islamsk rettslære. Innbyggerne i Medina var svært rørt og beveget over Profetens (fred være med ham) manerer. De elsket han høyere enn seg selv, de skyndte seg for å tjene ham og brukte alt de hadde på hans vei. Samfunnet var sterkt og folkene der var rike når det gjelder iman (tro) og de var veldig glade. Folkene var glade i hverandre og sann broderlighet var tydelig. Alle var likestilt, de rike, de noble, de fattige, svarte og hvite, arabere og ikke-arabere. Alle ble regnet som likeverdige i Guds religion og det ble ikke gjort noen forskjell på dem, unntatt gjennom gudfryktighet.

Da Quraish fikk vite om Profeten (fred være med ham) sin dawah og at den hadde spredt seg, kjempet de mot Profeten (fred være med ham) i den første kampen mot islam, som var Slaget ved Badr. Denne kampen var mellom to grupper som var ulik i forberedelse og våpen. Muslimene var 314 personer og hedningene var 1000. Gud lot Profeten (fred være med ham) og ledsagerne hans seire. Etter denne kampen var det flere kamper mellom muslimene og hedningene.

Etter åtte år klarte Profeten (fred være med ham) å klargjøre en hær med 10 000 menn. De rykket frem mot Mekka og erobret byen. Han beseiret folket sitt, som hadde skadet ham og torturert ledsagerne hans på alle mulige måter. De hadde til og med blitt tvunget til å rømme for livet og levne eiendommene og formuene sine. Dette året ble kalt «Erobringens år.»

Gud, Den Opphøyde sier (oversettelse av betydningen):

«Når Guds hjelp kommer (til deg, Å Muhammed (fred være med ham) mot dine fiender) og seieren (mot Mekka), og du ser menneskene entrer Guds religion (islam) i hopetall, så lovpris da din Rabb (Herre) og be om Hans tilgivelse. Sannelig, Han er Den Ene som aksepterer anger og som tilgir.»⁹

Han samlet folkene fra Mekka og sa til dem:

«Hva tror dere at jeg vil gjøre med dere?» De svarte: «Du vil kun gjøre noe vennlig, du er en snill og sjenerøs bror og en snill og sjenerøs nevø!» Profeten (fred være med ham) sa: «Gå, dere er fri til å gjøre som dere vil.»¹⁰

Dette var en av hovedgrunnene til at så mange av dem aksepterte islam. Profeten (fred være med ham) returnerte til Medina. Etter en tid dro Profeten (fred være med ham) mot Mekka med 114 000 ledsagere og utførte hajj. Denne hajj er kjent som «Hajjatul-Wada» eller «Avskjeds hajj» siden Profeten (fred være med ham) aldri utførte flere pilegrimsreiser. Han døde kort tid etterpå.

Profeten (fred være med ham) døde i Medina den tolvte dagen i rabi ath-thani, det ellevte året etter hijrah, og han ble også begravd der. Muslimene ble sjokkert da de hørte om hans død, noen av ledsagerne trodde ikke på det! Omar, må Gud være fornøyd med ham, sa: «Enhver som sier at Muhammed er død, vil jeg halshogge!» Abu Bakr, må Gud være fornøyd med ham, ga da en tale og leste Guds ord (oversettelse av betydningen):

«Muhammed er kun et sendebud. Andre sendebud har gått bort før ham. Så hvis han dør, eller drepes, vil dere da snu tvert om? Den som snur tvert om skader ikke Gud det minste, men Gud vil belønne de takknemlige.»¹¹

Da Omar, må Gud være fornøyd med ham, hørte dette verset, stoppet han med å si det han sa, siden han var veldig ivrig etter å implementere Guds regler. Profeten (fred være med ham) ble 63 år gammel.

Han bodde i Mekka i førti år før han ble utnevnt som Profet. Etter at han ble utnevnt, bodde han der i tretten år til, og kalte folk til den sanne monoteismen. Han emigrerte til Medina og bodde der i ti år. Han fikk kontinuerlig åpenbaringer helt til Koranen og islam var komplett.

Neste steg: Profeten Muhammeds forhold til Gud

Denne teksten er basert på kapittelet «Muhammeds (fred være med ham) fødsel, barndom, og Profetvirke» i Abdurrahman al-Sheha sin bok: Muhammed (fred være med ham), Guds Sendebud.

¹ Koranen 68:4.

² Bukhari # 2143.

³ Koranen 96:1-3.

⁴ Bukhari # 3.

⁵ Koranen 74:1-4.

⁶ Bukhari # 498.

⁷ Mujam al-Kabeer # 805.

⁸ Bukhari # 3643.

⁹ Koranen 110:1-3.

¹⁰ Baihaqi # 18055.

¹¹ Koranen 3:144.